"Hei dagbok
2*.**.** er det et år siden alt skjedde. Og jeg gruer meg så mye til den dagen. Allerede nå skrumper hjertet sammen av å tenke på hvordan jeg skal komme gjennom den dagen. Vi møtte hverandre rundt 1*:30, også snakket sammen til rundt 2*:00. Og etter det var livet mitt totalt forandret.
Den dagen det ble slutt, trudde jeg seriøst at jeg kom til å dø. Jeg lå hele natten på gulvet på rommet mitt, med døren låst igjen. Og jeg gråt så mye at jeg ikke fikk puste. Men du ante ingenting. Hver gang du ringte, snakket vi helt vanlig. Du spøkte, jeg lo. Og du ante ikke at jeg gråt, mens du drev og snakket. Jeg ville ikke at du skulle vite det. Du snakket om alt som skulle skje. Om råd, om tips. Jeg ga deg dem. Men inni meg var alt et kaos.
Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det. Men jeg tenkte ikke på den tiden. Jeg bare nøt hvert sekund med deg, og la følelsene og tankene på pause.
De første 3-4 mnd brukte jeg på å straffe meg selv. Jeg følte alt var min skyld. At jeg ikke var bra nok. Jeg straffet meg selv, ved å ikke spise. Jeg sov på gulvet uten pute og dyne i flere uker. Jeg kuttet meg selv. Jeg dro ut i skogen, til en iskald elv og stod der i flere timer og gråt. Til slutt kunne jeg ikke kjenne mine egne føtter, men det gikk bra. Jeg fortjente det, tenkte jeg. Alt var min feil. Jeg raste ned i vekt, jeg hang så etter i pensum. Men jeg brydde meg ikke. Alt jeg brydde meg om hadde forlatt meg, og jeg følte alt var min skyld.
Den dagen det skjedde, gråt jeg enda mer. Det var en uke før min eksamen, men alt jeg kunne var å gråte. Jeg lå i sujud i flere timer, og gråt og gråt. Men uansett hvor mye jeg gråt følte jeg at hjertet ikke ble bedre. Det var fortsatt like tungt. Men jeg hadde heldigvis 2 herlige venninner, som hjalp meg litt, og fikk meg til å le innimellom.
Noen måneder senere begynte jeg å endre tankegang. Jeg innså at det ikke var meg det var noe galt med. Det var deg. Det var du som var for feig, som ikke klarte å kjempe for meg. Det var du som gikk din sted. Ikke jeg. Men det var fortsatt tøft. Hver morgen måtte jeg tvinge meg selv til å stå opp. Jeg hadde ingen motivasjon til å gå på skolen. Men jeg måtte. Jeg tok en og en time av gangen, og kom meg gjennom dagen på en eller annen måte. Jeg begynte å legge på meg igjen, og det var greit, siden mamma hadde begynt å mase om vekten.. Og jeg begynte å besvime på skolen, og det var bare flaut.
Du er den personen som har gjort meg mest lykkelig i livet. Men du er også den personen som har gitt meg mest sorg og smerte. Som har såret meg så utrolig mye, som ingen noen gang har gjort. Det går fortsatt ikke en eneste time hvor jeg ikke tenker på deg. På alt vi gjorde sammen. Hva du gjør nå. Om du noen gang tenker på meg.
Jeg stolte så mye på deg. Jeg følte at livet mitt var helt perfekt. Men du ødela alt. Du ødela meg. Jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Når jeg ser på bilder av meg selv fra de som ble tatt før 20**, så kjenner jeg ikke igjen den jenta. Hun forsvant den dagen du forsvant. Du knuste henne, og tok bitene med deg. Og nå tar det tid for å bygge en ny jente sammen igjen.
Og jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å stole på noen igjen. For du har vist meg, at uansett hvor mye man stoler på en, er glad i en, hjelper en, så vil den personen aldri innse det. Jeg gjorde alt for deg, men allikevel dro du din vei, uten å se tilbake på hva du ødela i meg.
Jeg vet ikke hvor lang tid dette skal ta. Men jeg trenger all den tiden jeg trenger. Nå sitter jeg og gråter igjen. Og det føles herlig, for jeg har ikke latt meg selv gråte på 2-3 dager. Men tro meg, nesten hver eneste natt gråter jeg meg selv i søvne. Og det kommer til å vare en stund til. Men det går bra, jeg må bare bearbeide mine følelser ordentlig.
Jeg gleder meg til å bli ferdig med deg. Jeg vil videre i livet. Kunne gå gjennom en hel time, uten å måtte tenke på deg. Og etter hvert vil jeg at det skal gå dager, uker, og kanskje måneder mellom hver gang jeg tenker på deg. Men det kommer til å ta tid. Kanskje noen måneder, kanskje noen år. Men jeg skal klare det.
I mellomtiden får jeg fortsette å ta et steg om gangen. Alle våre samtaler og bilder er lagret på minnepenn, og låst i en skuff. Jeg får ta de fram en dag jeg føler meg sterk, og klar nok til å se på dem. Til da, får jeg takle hver dag som det går. Og håpe at denne smerten i hjertet snart går over. For det har gått * mnd snart. Og nå syns jeg at det er på tide at jeg skal få lov til å gå videre med livet mitt…
For det fortjener jeg. Etter alt du ødela i meg, alt du tok fra meg. Alt du knuste i meg, så syns jeg at jeg fortjener en sjanse for å kunne gå videre med livet mitt. Å være lykkelig.. Uten deg..
Skrevet 09.07.20** kl. 01:37"
//@Sam
Skrevet 09.07.20** kl. 01:37"
//@Sam
