Pakistan
I det jeg satte foten min på bakken, merket jeg den varme luften slå meg i ansiktet og den merkelige lukten stikke i nesen. Jeg hadde ikke vært her på 18 år. Denne varmen, denne lukten, disse menneskene. Alt var fremmed for meg. Jeg tok tak i håndtaket i trillekofferten og dro den etter meg, mens jeg presset meg framover i den lange køen. Bak meg stod det en stor familie, og det ene barnet gråt. Det var tydelig at den var ukomfortabel på grunn av varmen. Man kunne se svetten sile nedover ansiktet på kvinnen som bærte barnet. Skrikingen gjorde gåturen fra flyet til inn på flyplassen nærmest uutholdelig, og det var godt å endelig få kommet inn på flyplassen.
- Next, ropte kvinnen bak skranken. Jeg skvatt, og oppdaget at jeg stod først i køen nå. Denne varmen gjør meg helt døsig, tenkte jeg. Jeg gikk raskt fram til skranken, og smilte beklagelig til henne.
- Passport, please, sa henne trøtt, uten å gjengelde smilet mitt. Jeg rakte henne passet mitt. – Shandana Iqbal? , spurte henne etter å ha studert passet mitt. – Yes, svarte jeg og så på henne mens hun sammenlignet ansiktet i passet med mitt ansikt, nikket, og dermed stemplet passet. – Thank you, sa henne og jeg ga meg passet tilbake. Jeg la den raskt ned i håndvesken, og gikk videre mens jeg dro kofferten etter meg. Og det siste jeg hørte var henne rope “next”, før lyden hennes druknet blant støyet i resten av hallen.
En time senere, hadde jeg omsider klart å samle sammen alle koffertene mine, og kommet meg ut av flyplassen. Nå gjelder det bare å finne en drosje og komme meg til hotellet, tenkte jeg. Jeg var sliten etter 13 timers flytur, og alt jeg ville var å finne en seng og sove. Jeg så en rekke med gule drosjer stå parkert utenfor flyplassen, og jeg gikk til den første. På vei dit merket jeg blikkene jeg fikk på meg, og jeg dro den svarte abayen min enda tettere rundt meg. – Exuse me, spurte jeg mannen bak rattet. - Hvor mye tar du for å kjøre meg til dette hotellet? Jeg ga mannen en lapp, hvor jeg hadde skrevet adressen til hotellet. Han studerte meg fra topp til tå en gang, før han så på lappen jeg hadde gitt han. – 950 rupees, mam, svarte han omsider og rakte lappen tilbake til meg. Etter å ha diskutert med han i flere minutter, fikk jeg senket prisen til 750 rupess, og omsider fikk jeg satt meg i bilen.
Airconditon var slått på veldig lav styrke, og ut av radioen kunne jeg høre en gammel låt av Abral-ul-Haq. Jeg skøyv sidevinduet enda lenger ned, og satte meg tilbake i setet, og så ut av vinduet. Her er jeg, tenkte jeg, mens jeg så bygningene suse forbi utenfor vinduet. Tilbake i dette landet. Dette landet, som jeg forlot for 18 år siden. Som er mitt land, men som jeg allikevel ikke tilhører lenger. Her er jeg.. For å finne noe.. En del av meg… En person. Ei jente. Som jeg en gang forlot. Her… I dette landet.
For 18 år siden….
I det jeg satte foten min på bakken, merket jeg den varme luften slå meg i ansiktet og den merkelige lukten stikke i nesen. Jeg hadde ikke vært her på 18 år. Denne varmen, denne lukten, disse menneskene. Alt var fremmed for meg. Jeg tok tak i håndtaket i trillekofferten og dro den etter meg, mens jeg presset meg framover i den lange køen. Bak meg stod det en stor familie, og det ene barnet gråt. Det var tydelig at den var ukomfortabel på grunn av varmen. Man kunne se svetten sile nedover ansiktet på kvinnen som bærte barnet. Skrikingen gjorde gåturen fra flyet til inn på flyplassen nærmest uutholdelig, og det var godt å endelig få kommet inn på flyplassen.
- Next, ropte kvinnen bak skranken. Jeg skvatt, og oppdaget at jeg stod først i køen nå. Denne varmen gjør meg helt døsig, tenkte jeg. Jeg gikk raskt fram til skranken, og smilte beklagelig til henne.
- Passport, please, sa henne trøtt, uten å gjengelde smilet mitt. Jeg rakte henne passet mitt. – Shandana Iqbal? , spurte henne etter å ha studert passet mitt. – Yes, svarte jeg og så på henne mens hun sammenlignet ansiktet i passet med mitt ansikt, nikket, og dermed stemplet passet. – Thank you, sa henne og jeg ga meg passet tilbake. Jeg la den raskt ned i håndvesken, og gikk videre mens jeg dro kofferten etter meg. Og det siste jeg hørte var henne rope “next”, før lyden hennes druknet blant støyet i resten av hallen.
En time senere, hadde jeg omsider klart å samle sammen alle koffertene mine, og kommet meg ut av flyplassen. Nå gjelder det bare å finne en drosje og komme meg til hotellet, tenkte jeg. Jeg var sliten etter 13 timers flytur, og alt jeg ville var å finne en seng og sove. Jeg så en rekke med gule drosjer stå parkert utenfor flyplassen, og jeg gikk til den første. På vei dit merket jeg blikkene jeg fikk på meg, og jeg dro den svarte abayen min enda tettere rundt meg. – Exuse me, spurte jeg mannen bak rattet. - Hvor mye tar du for å kjøre meg til dette hotellet? Jeg ga mannen en lapp, hvor jeg hadde skrevet adressen til hotellet. Han studerte meg fra topp til tå en gang, før han så på lappen jeg hadde gitt han. – 950 rupees, mam, svarte han omsider og rakte lappen tilbake til meg. Etter å ha diskutert med han i flere minutter, fikk jeg senket prisen til 750 rupess, og omsider fikk jeg satt meg i bilen.
Airconditon var slått på veldig lav styrke, og ut av radioen kunne jeg høre en gammel låt av Abral-ul-Haq. Jeg skøyv sidevinduet enda lenger ned, og satte meg tilbake i setet, og så ut av vinduet. Her er jeg, tenkte jeg, mens jeg så bygningene suse forbi utenfor vinduet. Tilbake i dette landet. Dette landet, som jeg forlot for 18 år siden. Som er mitt land, men som jeg allikevel ikke tilhører lenger. Her er jeg.. For å finne noe.. En del av meg… En person. Ei jente. Som jeg en gang forlot. Her… I dette landet.
For 18 år siden….
